Blider til Blakstad psykiske sykehus som nå er solgt til boligutvikling

Gunn Helen Kristiansen er en norsk skribent, samfunnskritiker, uavhengig forsker og foredragsholder som særlig engasjerer seg i debatten rundt psykisk helsevern og psykiatri. Hun har en variert faglig bakgrunn som bygningsingeniør, adjunkt og utdanning innen samfunnsvitenskapelige fag ved Universitetet i Oslo. Hun bruker sin kombinasjon av realfaglig ingeniørkompetanse og egenerfaring som tidligere pasient til å belyse systemiske utfordringer i helsevesenet. Kristiansen har blant annet vært åpen om sin historie med en medisinutløst bipolar lidelse, noe som har preget hennes faglige og aktivistiske arbeid.

Ingeniørkunst i psykisk helsevern

Med min formalkompetanse som ingeniør hadde jeg helt fra starten av en forståelse av at det var psykososial overbelastning som utløste en forvirringstilstand i mitt sinn. Gunn Helen Kristiansen skriver om en barselrelatert livskrise.

- Selv i omtåket tilstand betraktet jeg mine psykiske symptomer som en reaksjon på overbelastning med en identifiserbar årsak. På samme måte som når en betongkonstruksjon slår sprekker, skriver Gunn Helen Kristiansen i dette kortessayet (foto: privat).

Publisert 19. februar 2024 kl 06:11

Fornuften slapp 

Jeg hadde havnet i en barselrelatert livskrise og hjernen min jobbet på spreng for 6å finne en løsning på problemene. Da symptomene begynte var det ingen kvinner tilgjengelig jeg kunne støtte meg på. Til slutt valgte fornuften å gi slipp. Jeg kunne ikke lenger ta vare på meg selv eller barna. Den eneste løsningen mine pårørende fant var å legge meg inn på en akuttpsykiatrisk avdeling.

Matte og fysikk

I mitt hode dannet det seg en forklaring på sammenbruddet basert på matte og fysikk. Med min bakgrunn som byggingeniør var det naturlig for meg å forholde meg til belastning Fornuften slapp er og motstandskraft. Selv i omtåket tilstand betraktet jeg mine psykiske symptomer som en reaksjon på overbelastning med en identifiserbar årsak. På samme måte som når en betongkonstruksjon slår sprekker. Jeg var sikker på at det ville gå over bare jeg fikk hvilt meg litt.

Må ha en ny teori

Det er fortsatt den bio-medisinske forklaringsmodellen som dominerer psykisk helsearbeid i dag. Mange har tatt til orde for at sykdomstenkningen må skrotes, men det er ikke så enkelt å skrote en teori uten å ha en ny teori å erstatte den med. Det fikk vi på 70-tallet da stress-sårbarhets teorien kom. Hypotesen forklarer psykisk sykdom som en reaksjon på psykisk stressbelastning i et sårbart sinn. Feiltolking av stress-sårbarhets modellen mener jeg er at teorien om en hjernesykdom fortsatt henger ved. Altså at det ved stor psykososial belastning kan utvikle seg en sykdom i hjernen, nesten som kreft.

Ikke sykdom, men reaksjon

Jeg betrakter stress-sårbarhetsteorien i lys av egen praksis og erfaring. Ikke som sykdom, men som reaksjon. Det er matte med så små partikler at det er umulig å regne på, men modellen forteller meg at regnestykket har gått i minus ved et sammenbrudd. Det at fornuften kopler seg ut mener jeg er hjernens fordekte rop om hjelp og avlastning fra andre. Pårørende merker forskjell med en gang. Noe av det rare personen sier og gjør kan gi hint om skambelagte ting som kan ha bidratt til å utløse symptomene. Traumet sitter løst i psykosen.

Grensen mellom galskap og genialitet

Siden det i stress-motstands modellen er to variabler som virker mot hverandre er det opplagt for meg at det skal tas hensyn til begge variablene i behandlingen. Dersom målet er recovery krever dette en individuell tilnærming. Traumer og påkjenninger varierer fra individ til individ, det samme gjør motstandskraft som er en evne som kan styrkes. Jeg skulle bli svært overrasket over psykiatriens svake kunnskapsgrunnlag. Der hvor legevitenskapen legger premissene har den vist seg å være mangelfull. Kanskje ingeniørkunsten kan hjelpe på det. I behandling av alvorlige psykiske lidelser har en antagelse om hjernens sårbarhet fått nesten alt fokus. Det brukes millioner på å lete etter disposisjon for alvorlig psykisk sykdom i genene. Jeg mener det ikke er logisk å anta at psykisk «sykdom» er arvelig. En forvirringstilstand i tanker og følelser kan ikke arves. Fenomenet er knyttet til en person og miljøet rundt vedkommende. Det er evnen til å tenke og føle på en bestemt måte som eventuelt er arvelig. Noen er mer utsatt for store psykiske påkjenninger enn andre. Dersom forskere skulle lykkes i å finne genet for sårbarhet, uten å ta hensyn til variabelen miljø, er jeg redd for konsekvensene. Det er de følsomme, kreative, empatiske og samvittighetsfulle som merker trøkket først. Det er også blitt hevdet at det går en tynn grense mellom galskap og genialitet. Synd hvis genforskere skulle lykkes i å utrydde følsomhet, kreativitet, talent, samvittighet og genialitet i befolkningen.

Slå sykdommen tilbake

I akuttpsykiatrien blir alle behandlet likt, med piller som påvirker systemer i hjernen, og som også har store fysiske og psykiske bivirkninger. Ledende psykiatere innrømmer at de må prøve seg frem med medikamentene. Det kan fungere forutsatt at det jobbes i tverrfaglige team med flat struktur og pasienten som aktiv deltaker, uansett funksjonsnivå. Målet må være tilfriskning hele veien. Da mener jeg det blir viktig å kartlegge pasientens egne interesser og ressurser og stimulere dem fra første innleggelse. Hjernen har en enestående evne til å restaurere seg selv. Jeg sa til overlegen en gang at jeg ville få bruk for min tankes fulle kraft for å bli frisk. Det trodde han ikke noe på. Tvang var hans metode. Som lege var han opptatt av å slå sykdommen tilbake med medisiner.

Nano-teknologi og tilfriskning

Tvangen føltes ekstra innvandrende for min del siden jeg hadde en annen teori å støtte meg til, en modell for tilfriskning som kan beskrives i form av nano-teknologi. En kropp inneholder positivt og negativt psykologisk potensial, det samme gjør omgivelsene. I fysikken summerer vi de negative kreftene opp mot de positive for å finne ut om det er balanse. Dersom de negative kreftene blir større enn motstandskraften personen klarer å mobilisere, er personen i psykologisk ubalanse. I psykiatrien er hypotesen den at det er hjernen som er kommet i kjemisk ubalanse. Det kan kanskje stemme, men å pøse på med enda flere kjemikalier etter tilfeldighetenes metode er et risikoprosjekt. Nesten som alkymi. Alle de andre potensielle tilfriskningsressursene pasienten har står i fare for å bli overstyrt av medikamentene. Det kan også bety at de som hadde det beste potensialet for naturlig tilfriskning er de pasientene som legene konkluderer med er vanskeligst å behandle.

Stål og betong

Fra mitt fag er jeg trent i å tenke at stål og betong skal virke sammen for å motstå belastninger utenfra. Det er en komplisert formel som ikke har noen ting å gjøre med prosentregning. Jeg tenker at også medisiner og selvstyrketrening skal virke sammen. Med mål om at pasienten ikke lenger skal krysse grensen til ubalanse. Har pasienten rike ressurser vil det bare bli nødvendig med litt støtte fra medisiner og ikke en standard dose for alle. (Eller psykiatriens start-kit som en bruker kalte det.) Behandling kan ta tid og man må påregne tilbakefall i tilfriskningsprosessen.